Jeg er litt irritert for tiden, og jeg har bare grunn til å være irritert på meg selv, men det har så lett for å bli slik at jeg er litt småirritert på alle andre også når jeg først begynner.
Det har seg nemmelig slik at jeg nå etter militæret har snudd helt og plutselig funnet ut at, “neei, jeg har ikke noe særlig lyst til å sitte bak et kontor og skrive på en maskin resten av livet”, så nå er planen om å gå bachelor i informatikk kansellert.
Når den ble kansellert så tenkte jeg fram og tilbake på hva jeg kunne tenke meg å bli, og valget falt på elektriker. Jeg ville bli elektriker. Et spennende og interessant yrke hvor man både får være ute og inne, og man får brukt kroppen. Ypperlig! Men slik skulle det jo heller ikke gå, for det var der jeg møtte motstand.
Mer matte?
Så tenkte jeg litt mer, og jo mer jeg tenkte jo klokere ble jeg. Jeg skal nemmelig søke elektro, men er ganske sikker på at jeg verken kommer inn, eller har lyst til å komme inn. Jeg tror nemmelig det er noe annet som venter på meg. Stakkars små barn sier jeg bare, som kommer til å få meg som lærer (forhåpentligvis, for min del i alle fall). Jepp, det er helt sant, jeg har lyst å bli lærer. I starten på barneskole/mellomtrinnet, men etterhvert kanskje forsøke å komme seg opp på videregående.
Jeg skal nå se hvilke muligheter jeg har, og jeg er utrolig takknemmelig for at jeg ikke trenger legge all vekten på ett ben, det hadde jeg kommet til å bli nervevrak av.
Så får vi håpe at jeg nå kan begynne å være litt hyggeligere, og ikke fult så irritert.
