Dette er jo forsåvidt en interesant diskusjon, og jeg er enig med innleder i at det å stemme er en borgerrettighet, ikke en borgerplikt. Det er en rettighet som har blitt vunnet av folket i fra den gangen makten var i en lukket krets på toppen. Eller for å si det i Karl Marx sin ånd, en politisk kamp er en strid i mellom klasser. Det er dermed ikke sagt at jeg vil si noe vedrørende klasser i Norge per dags dato, men det er et perspektiv som går igjen, nemlig det at politikk er striden om noe som må fordeles.
For å ta en liten historisk tur; Det styressettet vi har i dag(som på fagspråket benevnes med uttrykket representativ demokrati) har sitt utgangspunkt i at det er folket som er grunnlaget for de styrende sin makt. De styrende styrer på folkets nåde, samtidig som de skal veie behovene innad i Norge. Dermed er det klart at det vil oppstå innteressekonflikter, og siden vi i Norge har det som man kan kalle for ett markedsdemokrati(det vil si at stemmer er noe politikere må skaffe seg fra markedet av velgere) så er det nå engang slik at de fleste politikere vil prioritere de ting som sikrer dem gjenvalg. Samtidig burde jo også systemet være slik at det betalte seg å ha langsiktige planer, men det virker per dags dato ikke som om at det gjør det. Det kan være ganske mange grunner til dette, men at en av grunnene nok er tabloseringen av media er jeg ikke i tvil om.
Så over til det prinsippile med det å stemme; Når man stemmer så utøver man en rettighet man har vunnet, samt at man "belønner" et parti som da enten har opptredt slik som de har lovet eller som har et program som man tror på. Dermed kan man si at antall stemmer ett parti får sier noe om hvor gode representanter de er for folket sine menninger. Da er det også viktig å se på hvor mange som faktisk har utøvet sin rett, dvs stemt. Dette sier noe om hvor mange som faktisk er enige i at det er en god ide å ha valg. Men den store forskjellen her mellom de som ikke stemmer og de som faktisk stemmer, ligger forsåvidt som jeg kan se i legitimeringen av valget.
For om du bestemmer deg for ikke å stemme, så har du i praksis ikke gitt noe signal til politikerene eller til dine medborgere om hva du som individ faktisk mener. Du har tålt så inderlig vel at du selv har redusert deg fra ett individ til en person som faktisk er uviktig for politikerene(de fleste som ikke stemmer ved ett valg, unlater mest sannsynlig å stemme på de neste valgene*). Mens når du stemmer, og om så du stemmer blankt, så lar du deg selv bli ett individ som står for sine menninger. Stemmer du blankt så sier du i hvert fall at du er enig i prinsippene, men du finner ingen som kan forsvare dem for deg. Dermed har du som individ flere muligheter, men den viktigste forutsetningen har alt skjedd, du har engasjert deg og gjort ett valg.
For la oss bare innse det først som sist, livet er fult av valg. Det går ikke ann å leve uten å gjøre valg, og dermed oppstår det filosofiske spørsmålet; Skal du ta valget, eller skal valget ta deg? Selv går jeg for den første varianten, og sier at vi må gripe valget, eller leve med at at du selv blir redusert til nummer 2 i ditt liv.
